Det blåser ganske godt, men været er fint og mildt og sola varmer. Alle om bord lytter interessert. Historietimen har begynt.
– Stort sett sjøfolk bodde i Farsund de første 200-årene. I 1901 brant 75 prosent av byen ned, og resten ble gjenbygd. Farsund var kun den heia vi ser der ute og bortover der vi gikk ut, helt til etter krigen, forteller lokalhistoriker Terje Skjoldal fra dekket til AIDA.
Terje er passende kledd for anledningen: I 1800-talls klær og med parykk. Bekledningen han har på seg på turen er den typiske for finere handelsmenn av høyere rang i Farsund, gjennom Kapertida og Napoleonskrigen på 1800-tallet.
Farsund vokste frem tidlig på 1700-tallet. Men det var først rundt 100 senere, at sørlandsbyen oppnådde status som en verdenskjent handels- og sjøfartsby.
Huset der Farsund Coworks nå er etablert, ved brygga der Skonnerten AIDA har hjemmehavn, er et av få hus som ikke brant ned under den store bybrannen. Det ble bygget rundt 1736.
Tekst/foto/filmer av Rita Tvede Bartolomei
Opplev Farsunds unike skjærgård, spennende kystkultur, kaperhistorie og servering av fiskesuppe, mineralvann og kaffe. Kaperhistorien er en viktig del av Farsunds historie. Vi deler kunnskap om og interesse for Kapertiden, mens vi er på tokt mitt i «Kaperredene…
Også AIDA ble bygget i Farsund. Året for ferdigstillelse var 1990, men tegningene til skuta var mye eldre: De hadde John Alden laget i Boston i 1931.
Først i 2020 ble båten kjøpt av Kjell Rune Nakkestad fra Farsund. Han er også skipper på båten. De første, organiserte kystkultur-seilasene startet for fullt sommeren 2022, hvis man ser bort fra noen få prøveseilaser sommeren 2021.
— Iveren vår til å starte kystkulturseilasene, var fordi vi ønsket å vise Farsund fra den fineste vinkelen: Fra sjøen. Ofte ser man jo utover sjøen fra en by, sier Kjell Rune.
Dessuten har Farsund en så fantastisk historie, som AIDAs ildsjeler har lyst til å formidle:
— Fra seilskutetid og kapertid, og kombinere fortid og nåtid på denne turen. I dag er veien til Farsund en avstikker, men i tidligere tider var byen et senter for all skipstrafikk. Å få frem den historien er så viktig, sier Kjell Rune engasjert.
Han forteller at hele denne delen av Norge og Sørlandet, er internasjonalt preget av aktiviteten i nordsjøbassenget.
— Flere av husene i Farsund og uthavnene fra 1700- og 1800-tallet, ble bygget med tømmer fra Russland. Det viser hvor naturlig handelen med nabolandene var da, sier han.
AIDAs skipper, som på denne turen hadde sønnen John Rune som «bestmann», vil gjerne gi gjestene på seilasen en naturopplevelse og en kulturopplevelse. Skuter som AIDA, seilte vanligvis med både skipper og bestmann (en eldre betegnelse for erfaren matros). Mannskapet vil gjerne gi gjestene på seilasen en naturopplevelse og en kulturopplevelse.
— Ønsket mitt er at de skal få en opplevelse de virkelig kjenner inni seg. Nyte det Gud har skapt, og det vi menneskene har utviklet. Det er helt unikt og ikke kopierbart. Vi er så heldige at vi kan legge AIDA til rette for den opplevelsen, sier Kjell Rune.
Kjell Runes kone, Anita Nakkestad, spilte den engasjerte rollen som «Rebekka fra Holmen i Eikvågbukta» (en bukt vi også seilte inn i på denne turen). Hun er en fiktiv karakter som levde på 1800-tallet:
— Min far var gårdbruker. Og han var skipper. Og han var rik. På den tida reiste fedrene ofte ut. De hadde små båter de seilte, for å få inn ekstra inntekter til familien. Så var konene ofte hjemme og styrte ungene og gården, sier hun.
«Rebekka fra Holmen» ber alle lukke øynene godt. Nå blir gjestene invitert med på et tankespill. En reise tilbake til fortidens seilskutetid.
— Se for dere, at rundt Lindesnes på den tida, passerte det hver dag nesten 200 seilskuter. I dårlig vær, eller av andre grunner, måtte skutene ankre opp en plass. Stedet de gjorde det var ofte Skarvøy. Der kom de med kaffe, te, sukker og alt det man trengte. Uthavnene var enkle å komme seg ut og inn av, og var derfor svært ettertraktede, sier «Rebekka» til passasjerene (eller medseilerne som AIDA-gjengen kaller dem).
Historiefortellingene ble avsluttet med lokalprodusert fiskesuppe og brød med smør i Eikvågbukta: Ultralokal fiskesuppe faktisk. Fra flykjøkkenet på Lista Flypark. Suppa er visst nærmest blitt en institusjon i Farsund.
Det spesielle med AIDA er at skonnerten er bygget lokalt på Brekneholmen Båtbyggeri. I dag er båtbyggeriet Kystkultursenteret Lista Skøytemuseum. Halvor Sten Langemyr, fra nettopp dette kystkultursenteret, var også med og fortalte historier fra Farsunds fordums tider.
AIDA var den siste skuta av denne typen som båtbyggeriet bygget. Skonnerten er konstruert for å kunne reise mye og seile lenge, sier Halvor.
Kjennetegnene på en skonnert, er at den bakre masta er lengst. I tillegg er rattet montert «feil vei», forklarer skipper Kjell Rune.
Akselen til rattet går bakover i stedet for fremover. Rattet er dessuten alltid av messing, ikke av tre. Meningen var at denne vrien, gjorde skuta mer stødig å styre, enn den andre formen. Det merkes om bord, sier han.
I løpet av året jobber Kjell Rune, og et knippe andre AIDA-ildsjeler, med nødvendig vedlikehold av AIDA: Sondre Oftebro Oseassen, Leif Einar Ulgjell, Steinar Skjeibrok, Kjell Cato Jensen og Ivar Berntsen med flere.
Som kvinner flest, krever skuta kjærlig stell for å være fornøyd, påpeker Kjell Rune og smiler lurt.
Ja, AIDA krever mye stell. Men akkurat slik som kvinner som har kommet litt langt i livet, så er det viktig å hjelpe henne med stellet, sier han og ler.
Tove Marie Lindanger fra Kristiansand, og Liv Irene Hognerud fra Oslo er søstre. Begge var med for første gangen, på denne turen, tidlig i juni. De nyter sola og brisen fra sjøen, nede på dekket – helt foran i baugen.
Seilasen er kjempefantastisk. Det å nyte de sjarmerende fortellingene, fiskesuppa og ja, hele atmosfæren, sier Liv Irene, og tar imot en bit sjokolade og te fra det hyggelige vertskapet: Kjell Rune iler til med kaffe, te og sjokolade til gjestene på skuta.
Tove Marie forteller at hun og mannen har en skjærgårdsjeep. Derfor drar de ofte på sjøen, rett utenfor der de bor.
Men jeg har aldri vært ute i båt her utenfor kysten av Farsund. Det er mye mer kupert terreng, med fjell og høyder. Man ser ikke hva som er rundt neste sving. Det er jo rett og slett Sørlandet på sitt beste, med flott natur og flott sjø, sier hun.
Rolf Solås fra Kristiansand er også passasjer, og medeier av Kristiansand Folkehøyskole. Han har erfaring med seilaser. Folkehøyskolen har tross alt en seilskute som heter Fryden.
Det er utrolig flott å kjøre mellom holmene her i Farsund. I Kristiansand er det flatere og glattere holmer og skjær, men denne skjærgården har store, bratte holmer og fjell. Alle de flotte stedene vi har passert, og den gamle kystkultur-historien vi får høre. Samtidig som vi opplever alt det visuelle. Det er unikt, sier Rolf.
Tove Marie er vant til båt- og sjøliv, men trekker frem det hun mener er spesielt med kystkultur-seilasen.
Faktisk er det en annerledes opplevelse for dem som allerede er kjent med sjøen. For personer som er usikre og uvante med båt, så er skonnerten stor og stødig. Så man føler seg sikker og ivaretatt. Virkelig å anbefale, sier hun.
