Slit og glede fra hav til hei i Kvinesdal

Det er lørdag morgen og klokka har så vidt sneket seg forbi halv sju, men på fylkesveien bak Feda kirke er det allerede full aktivitet. Der gjør rundt 60 deltakere seg klare til å starte i første pulje i Hav til hei.

Senere denne morgenen skal ytterligere fire puljer starte på den 71 kilometer lange turen til Knaben – hvorav rundt halvparten er på sykkel og resten til fots.

De 266 påmeldte er av alle slag: kvinner og menn, utrente og topptrente, unge og gamle.

– Hvorfor jeg deltar? Det er 40-årskrisa, er det ikke det? ler May Grete Fladen Vatland.

Selvfølgelig er det ikke en krise å gå og sykle fra Feda til Knaben.

– Jeg har hørt mange si at det er en fin tur. Så får vi se, sier hun.

De ryktene stemmer, bekrefter Martin Arne Mygland som har gått Hav til hei i hvert fall ti ganger.

– Det er en fantastisk tur. Det fineste er variasjonen mellom å gå og sykle. Og det er mye fint å se oppover dalen.

Rett til hei

På slaget 07 roper Olav første pulje i gang fra strandstedet. En lang slange av syklister bølger mot bakkene opp til Frøytland etter følgende avskjedshilsen fra Olav:

– Det er meldt litt dårlig vær underveis, men det klarer vi. Vi er jo Hav til hei-ere!

Mens pulje 2 laster syklene opp for videretransport til neste sykkeletappe, sender skyene en forsmak av ugagnen Yr har varslet. De første dryppene har blitt til fullt regnvær idet Olav leder an oppover stien mot Frøytlandsveden.

Deltakerne har jobbet seg opp cirka 120 høydemeter på sykkelsetet, men det var bare en liten forsmak. Varden der oppe over løvskogen rager 535 meter over havet.

Det er bratt. I de verste kneikene henger det tau til hjelp, men også ellers bærer det opp, opp, opp uten særlig pause.

Erfarne Hav til hei-ere mener gjerne at du er halvveis mentalt når du står på toppen. 535 meter er nemlig på høyde med bunnen av Knaben Alpinsenter, så herfra er det bare kos – i hvert fall nesten.

– Jeg har flere ganger hatt deltakere som har villet kaste inn håndkleet allerede rett inn på stien mot Veden. Så har jeg snakket deltakere til å fortsette, og de har kommet seg helt til Knaben, forteller puljeleder for pulje 1, Dag Runar Egeland.

Om det ikke er kos som venter når deltakerne står ved steinvarden på Frøytlandsveden, er det i hvert fall eufori – og en fantastisk utsikt. Nesten ikke et tre er i sikte, vi er allerede i heien. Regndråper og et tett, grått teppe over himmelen eller ikke, herfra er det kun jordas krumning som hindrer oss fra å se helt til Alpene.

Hardhauser på tur

Et par timer senere trasker deltakerne inn til første matstasjon på Kleiven. Den lille grenda i et dalsøkk høyt over Kvinesdal sentrum er to deler bonderomantikk og én del «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Tre gamle småbruk med hvite våningshus og røde låver ligger spredt utover gressbakkene og smørblomstene.

– Du må ta bilde av skoene mine, hoier Arild Svindland idet toget passerer aurevakene i Kleivstjønn. Begge sålene har løsnet fra tåballene og bakover.

Inne på tunet er humøret likevel på topp. Ikke bare har matstasjonen boller, kjeks, bananer og saft. Kona har også kjørt sikksakkveien opp dit med nye sko til ham.

– Så fort jeg fikk mobildekning inne på heia, måtte hun opp av senga, gliser Arild og legger til at han uansett ville ha fortsatt marsjen.

– Om jeg så måtte gjennomføre på sokkene, hadde jeg ikke gitt meg. Aldri, fastslår hardhausen, og legger til at en annen Hav til hei-er et år gikk de 71 kilometerne til Knaben på tresko etter å ha trent på seg gnagsår.

Fra hei til heiarop i dalen

Frem til matstasjonen i Storekvina går deltakerne samlet i sin pulje – med en puljeleder foran og én bak som passer på at alle blir med.

I bakkene ned mot Bjåstøl og jordene mot Storekvina minner de likevel om kalver på vårslipp. Folk springer mot matpakka og skiftetøyet ved barneskolen!

Det er først etter fellesstarten herfra at kappløpet mot Knaben starter. Det er ingen tidtaking i Hav til hei, og det kåres ingen vinner – alle som fullfører er vinnere.

Likevel er det mange som legger prestisje i å komme først – eller i hvert fall før naboen, kollegaen eller vennene – opp den siste bakken til Knaben.

Når syklistene passerer Engedalstjødna omtrent halvveis på de 19 kilometerne til Lindeland bru og neste joggesko-etappe, er det allerede stor strekk i laget.

Alle kan uansett glede seg over den samme oppmuntringen fra veikanten. Det er rene 17. maistemningen opp gjennom dalen, med norske flagg og heiarop fra veikanten.

En våt dags ferd mot Knaben

Når joggeskoene igjen kan pakkes ned ved Netlandsnes, etter 11 kilometer til fots langs stien Kyrkjevegen, kommer oppmuntringen godt med.

Nå er folk slitne. Og klissvåte. Tordenen skraller som steinras under Molandsfjellet, og varmt sommerregn sildrer fra himmelen. Med ett åpner alle himmelens sluser seg. Det pøsregner!

– Jeg har stått på matstasjon i alle Hav til hei unntatt den første, og det har aldri vært så dårlig vær som i dag, forteller Grethe Kristin Reiersen innimellom skjenkingen av kaffe og cola under partyteltet.

Arild Svindland, som fortsatt har begge såler intakt på de nye joggeskoene, bedyrer at han ikke engang merker regnværet.

– Det bryr meg ikke. Nå skal jeg bare til mål om jeg så må krype, forteller han før han igjen finner sykkelen for siste etappe.

13 kilometer senere har han tråkket seg opp siste lange motbakke fra Knaben gård og kan se kvikksandflaten på Knaben.

– Yes, roper han og jubler med armen. Herfra er det bare ren transport igjen – etter 71 kilometer med lyng og åser, søle og asfalt, hele veien fra hav til hei.

– Jeg angrer på at jeg ble med hvert år. Så er jeg like gal igjen neste år. I år kom angeren på heia før Moland, smiler Anita Lie mens hun venter på sin deltaker-t-skjorte og fem års deltakerpremie.

– Og neste år?

– Da blir jeg med. Nå angrer jeg jo ikke lenger. Nå er jeg i mål.

Tekst og foto: Gjermund Glesnes