– Det første huset vi vet om i Risør sentrum, lå rett der borte, i gatesvingen nesten tvers overfor resepsjonen til Det Lille Hotel, sier Thomas Juell.

Til vanlig tilbyr han gratis guidede turer i Risør Kirke, men i dag har han sagt ja til å presentere noe enda mer omfangsrikt – og innfallsrikt:

I anledning Risørs 300-årsjubileum i 2023, er dagens tema hele byens historie.

Hollenderes skjær

Når den vesle tømmerstua i svingen får æren av å bli med i Juells fremstilling, er det fordi den danner forgrunn på et maleri av Allaert van Everdingen fra 1644.

Om huset virkelig var byens første, er imidlertid langt fra sikkert. Den hvite by ved Skagerrak ble ladested 14 år før kunstnerens besøk, i 1630. Da hadde hollenderne allerede brukt vika her som utskipningshavn for trelast i rundt 200 år.

Så viktig var havna at den italienske kartografen Giacomo Gastaldi i 1556 tegnet Risør på europakartet – som eneste sørlandsby. Og i 1660 var Risør Agders største tettsted.

Det mest bemerkelsesverdige ved maleriet er uansett naturen. På van Everdingens motiv går skjærgården helt inn til forbi kafeen hvor vi nå sitter. Og det «hemmelige» friområdet Hollenderhagen, én inngangsdør bortenfor oss, ligger på et skjær.

– Store deler av dagens sentrum var den gang sjø. Husene her er bygd på flåter og påler, forteller Thomas mens vi trasker opp smuget som danner fortsettelsen av Havnegata, Trekta.

Under asfalten i Kirkegata har man funnet den gamle kirkebrygga. Og under Vinmonopolet har han selv sett gamle fortøyningsfester i kjelleren.

Helt problemfritt var det ikke å være en by bokstavelig talt midt i vannet.

– Kanalen her var full av kloakk, og det luktet! Så da kong Oscar II besøkte Risør i 1891, kjøpte byen 200 liter sitronparfyme som de helte i vannet for å overdøve stanken, smiler Thomas.

Kirkens mirakel

I notatene, som han nå bærer i en gul Prix-pose, er Risørs historie systematisk opplistet i kronologisk orden. I praksis blir krøniken langt mer rotete – og underholdende.

At byen i det hele tatt eksisterer, er jo et utslag av trass: I 1686 ila den dansk-norske kong Frederik IV Risørs borgere dobbel skatt i straff for å nekte tvangsflytting til Kristiansand, og forbød oppføring av nye hus. I 1723 måtte danskekongen krype til korset. Han ga Risør bystatus – og lov til igjen å bygge.

Også geografisk er den hvitmalte trebyens fortid full av eiendommelige krumspring. Som kirken.

– Den skulle egentlig ligge på «Hukken» ved siden av kirkegården, omtrent der det gamle rådhuset ligger, begynner han og fortsetter:

– De la ned hjørnesteinene for å markere kirkens posisjon. Men da de skulle begynne å bygge, fant de ikke steinene! De lette gjennom hele byen, og fant dem til slutt der hvor kirken ligger i dag, over 400 meter unna.

– Ingen innrømmet å ha flyttet dem. Siden risøringer var både gudfryktige og sanndruelige, måtte det altså være Gud som sto bak. Og nå vet vi at det stemmer. Siden kirken sto ferdig i 1647, har byen brent tre ganger ved Hukken. Men kirken står, fastslår Thomas Juell med et glimt i øyet.

Flekken og spøkelsesskipet

Risør kirke er på mange måter hjertebarnet hans. Ikke bare er han guide der. Kirkens altertavle er en gave fra hans åtte ganger tippoldeforeldre: Dorthe Engvoldsdatter og mannen Norsk biografisk leksikon kaller «Risørs far», Isak Lauritssøn Falck.

Maleriet skulle egentlig til Riga, men havnet i Risør da skuta som fraktet det, ble funnet drivende uten et levende menneske om bord i 1667. Dorthe kjøpte både skuta og lasten på auksjon, helt uvitende om at det lå et maleri i lasten.

– Siden det var for stort til å ha hjemme i stua, ga hun og mannen det til kirken, forteller han.

Altertavla er ifølge Thomas «verdensberømt i Risør». Men byens mest berømte malerkunst er den ikke. Den æren tilfaller Risørflekken, en fjellknaus østenfor Urheia som har vært hvitkalket helt siden 1641. Det gjør berget til et av Sørlandets eldste seilmerker, synlig 12 nautiske mil fra land.

Seilskutebyen og bybrannen

For mange sjøfolk viste Risørflekken veien hjem. Den trygge havna gjorde byen til en maritim storhet – rundt 1800 var den Norges fjerde største eksporthavn, og på det meste lå hele 52 skips- og båtbyggerier her.

En sommernatt i 1861 ga en brå – og varm – start på nedgangstida. Og det hele startet i Øvregate 25.

– Her startet bybrannen, der 70 prosent av byens hus brant ned. Og det som følger nå, er sladder, begynner Thomas Juell.

Deretter følger historien om boktrykkeren som bodde i huset, og det som enhver true crime-fantast vil tenke var forsikringssvindel. Ikke bare hadde boktrykkeren sjekket om forsikringen var i orden et par uker før brannen. Han kom også ut av det brennende huset iført sine beste søndagsklær, med trykkeplatene i hendene – enda det var midt på natten.

– I tillegg forklarte han at brannen brøt ut fordi kakkelovnen veltet. Men fyrte han virkelig i ovnen klokka fire på natta, i juni. Og kunne ovnen hans virkelig velte av seg selv? sier Thomas og legger til at ingenting kunne bevises.

Boktrykkeren ble frikjent, men for Risør fikk bybrannen store konsekvenser.

Sjøfarten hadde gode tider da byen brant, og ble bygd opp igjen raskt. Med brede, rette gater i sentrum og staselige hus i empirestil langs Solsiden – hvitmalte, siden det var den dyreste malingen og dermed signaliserte velstand.

– Problemet var at overgangen fra seil til dampskip kom like etter. Og da hadde ingen av Risør-rederne kapital til å følge med, forteller Thomas Juell.

En høyst levende 300-åring

Om rederiene ble færre, levde sjømannsbyen videre. I Risør dro mannfolka til sjøs. Det vil enhver som har blitt med byens vekter på vandring, få høre mens de sikksakker seg gjennom labyrintene i arbeiderstrøket Kamphaug.

Med dagens øyne er det kanskje en fordel at sjøfolk ikke ga samme velstand som redere: Nedgangstidene gjorde at byen ikke hadde råd til å erstatte de hvite trehusene med «moderne» murkolosser.

Og i dag anses nettopp trehusbyen som selve arvesølvet fra byens gylne seilskutetid. Sammen med trebåtmiljøet på Moen, den nydelige kirken, utsiktspunktene Branntårnet, Risørflekken og Urheia, Kastellet og de mange galleriene gjør det byen til en perle å besøke – og bo i.

– Vi kommer til å feire 300-årsjubileet hver eneste dag, hele året, fastslår Thomas Juell.