Meld deg på vårt nyhetsbrev

Et eventyr i fjellets indre

Knaben .
Photo: Gjermund Glesnes
Knaben .
Photo: Gjermund Glesnes

På Knaben ligger gruve- og krigshistorien i lag på lag under det vakre fjellandskapet. Og turistene kan oppleve Norges kanskje mest komplette gruveanlegg.

Knaben .
Photo: Gjermund Glesnes
Knaben .
Photo: Gjermund Glesnes

– Du bør nok ta på deg en genser, råder Ole Z. Torkildsen der vi står, i strålende sol og et par og tjue grader. Så varmt er det derimot ikke der vi skal, i fjellets indre i gruva Knaben II.

– Der inne er det alltid 7 grader. Som en av direktørene her sa det: Det var en perfekt temperatur sett fra arbeidsgivers synspunkt. Der inne var du nødt til å jobbe for å holde varmen, smiler guiden før han leder an opp til heishuset hvor gruvevandringene på Knaben starter.

"Du bør nok ta på deg en genser" Ole Z. Thorkildsen

Guiden på Knaben .
Photo: Gjermund Glesnes
Guiden på Knaben .
Photo: Gjermund Glesnes

Rikdommen som ble krigsmål

Gruva vi snart skal inn i, var Vest-Europas største molybdensylfidgruve da den ble lagt ned i 1973 – og er i dag Norges eneste offentlig eide gruveanlegg hvor både heishuset, heistårnet og vaskeriet er intakt.

– Gruva var i drift 19 etasjer nedover i fjellet, og planlagt helt ned til 21. Heissjakta går på skrå hele veien ned. Det er 280 høydemeter, forteller Ole Z. og viser bua til heisføreren. Heisvaieren som løper ut fra trommelen opp mot heistårnet, er tykk som ei fortøyningstrosse. Den er likevel spinkel i forhold til vaieren bortenfor, som kjørte selve steinheisen.

Da vi har tatt på hjelmene, låser guiden opp Axel Johnsons Stoll. Meter for meter beveger vi oss innover i fjellet. Ved et delvis nedrast rom av trevirke stanser Ole Z. opp.

– Her var det pauserom hvor skytebasene knallet lunta. De beit rundt fenghettene for å tette helt mot lunta, mens de røykte og drakk kaffe. Det gjaldt å ha tenner som passet til jobben, forteller han.

Berggrunnen her på Knaben er så mineralrik at lynet kunne slå ned i fjellet. Derfor måtte fenghettene ligge flerfoldige meter inne i stollen. Dynamitten lå lagret enda lenger inne, i enden av en lang, smal og buktende sidegang hvor vaggene gikk på treskinner den siste biten for ikke å lage gnister.

Gruvedriften var likevel ikke uten ulykker. Mange skjedde fordi prisen på luntene ble trukket fra på akkorden. Dermed brukte noen så korte lunter som mulig, av og til for korte, forklarer Ole Z.

hjelmer

inne i gruva

Krigsmålet Knaben

De mest dramatiske dagene i Knabens historie skyldtes imidlertid ikke uhell i fjellets indre. De skyldtes bomber som ble sluppet fra lufta.

Molybden kan brukes til å gjøre stål sterkere, blant annet i kanonløp, panserstål og annet krigsutstyr. Da første verdenskrig brøt løs, skapte det rene Klondyke-stemningen på Knaben, og hele ni gruver ble startet opp for å møte etterspørselen.

Da tyskerne angrep Norge i 1940, var kun to av dem igjen: En liten gruve i Lier og A/S Knaben Molybdængrube. Knaben II var faktisk Europas største molybdengruve – og dermed helt avgjørende for Hitlers krigsmaskineri.

Okkupasjonsmakten satte rundt 1000 mann for å vokte fjellbygda langt inne i Sørlandets heier. Det forhindret likevel ikke de allierte fra å ramme krigsmålet. To ganger bombet allierte fly Knaben.

I det første angrepet, 3. mars 1943, deltok 10 britiske Mosquito-fly. 16 nordmenn og én tysk gruveingeniør ble drept. 16. november samme år kom et nytt angrep – fordelt på de to viktigste målene i Sør-Norge: Molybdengruvene på Knaben og tungtvannsanlegget på Vemork. Av de totalt 263 amerikanske B-17 bombeflyene hadde 131 kurs for Knaben. Denne gang mistet ingen sivile livet.

Men Ole Z. kan fortelle om dramatiske historier, spesielt under det første angrepet. Før den andre bombingen var det bygget tilfluktsrom, og folk fikk tid til å komme seg i sikkerhet før bombene traff.

Wire til heis .
Photo: Gjermund Glesnes
Wire til heis .
Photo: Gjermund Glesnes

Stua i den gamle direktørboligen er helt identisk med slik den var.

Stua i den gamle direktørboligen .
Photo: Gjermund Glesnes
Stua i den gamle direktørboligen .
Photo: Gjermund Glesnes

Lyden av gruvebyen

Vi har nå gått opp trappene til den største maskinen i Knabens indre: Storknuseren hvor de store steinene ble knust til mindre biter. Den sto på dag og natt, og dannet lyden av Ole Z.s barndom: Den lød omtrent som en dyp didgeridoo, etter Knaben-guidens etterligning å dømme.

Fra storknuseren gikk steinen samme vei som vi skal: Ut. Men der steinen ble malt til støv av ytterligere tre maskiner, skal vi se resten av gruvebyen Knaben.

Mest synlig er Sanden, det enorme deponiet av finkornet gruvesand som fyller det som engang var Store og Lille Knabetjødn. Før området ble drenert, sto det fareskilt som advarte om at sanden kan forvandles til kvikksand i vått vær.

Første stopp er det gamle administrasjonsbygget, som i dag huser Knaben Gruvemuseum. I førsteetasjen vises gruvehistorien i stort og smått, mens andreetasjen er som å reise tilbake i tid. Der står direktørens egen bolig nøyaktig slik den var, med julepyntet finstue, sigarrom til mennene og direktørfruens selskapsværelse, og badekaret som ifølge Ole Z. i sin tid var ett av to i hele Vest-Agder.

– Knaben var et veldig lagdelt samfunn. Med direktøren øverst. Når han sa «hopp», hoppet både lensmann og prest, forteller han, og sier at han selv var heldig.

Nederst i bakken ligger selskapslokalet Potetkjelleren, hvor Ole Z. selv har samlet hundrevis av gjenstander som forteller Knaben-folkets historie, og Knaben Landhandel, som ikke engang ble stengt da gruva stengte og Knaben ble forlatt på 70-tallet. Et kulehull i taket opp mot utleieleilighetene vitner fortsatt om tida da tyske offiserer patruljerte området.

– Vi er nok Norges eneste butikk med eget kulehull, smiler butikksjef Heidi Risnes på Knaben Landhandel.

Landhandel .
Photo: Gjermund Glesnes
Landhandel .
Photo: Gjermund Glesnes

Under Knaben Landhandel ligger selskapslokalet Potetkjelleren som Ole driver.

I Potetkjelleren .
Photo: Gjermund Glesnes
I Potetkjelleren .
Photo: Gjermund Glesnes

Hyllene inne i Potetkjelleren rommer flere tusen gjenstander som Ole har samlet igjennom årene.

Hyller i Potetkjelleren .
Photo: Gjermund Glesnes
Hyller i Potetkjelleren .
Photo: Gjermund Glesnes

Jernveien opp fjellet

Knaben kan også lokke med mye annet enn gruvehistorie. Om vinteren byr alpinsenteret på både alpinbakker og langrennsløyper, mens sommeren forvandler hele fjellet til et gigantisk turområde.

Langs veien nedenfor Knaben gård står Leif Hunsbedt klar til å ta oss med på stedets luftigste tur: Opp de 406 stupbratte høydemeterne i Knaben Via Ferrata.

– Dere har to like karabinkroker i klatreselen. Begge skal klipses rundt vaieren før dere klatrer, formaner Leif og forklarer hvordan vi alltid skal løsne én krok av gangen ved festene, slik at minst én karabinkrok alltid holder oss sikret.

Så lenge vi husker det, er jernveien helt trygg, forsikrer han.

– Klatreselene tåler to tonn, og festene i fjellet tåler seks tonn. Så egentlig kunne én krok ha holdt hele gruppa, forteller han.

Et par timer senere står vi på toppen av Knabekniben. Fjellet er beseiret, og kun en rufsete hjelmsveis og gode minner vitner om at vi nettopp har klatret opp en vei som selv kortlunte-svergende skytebaser ville ha styrt unna.

Tekst og foto: Gjermund Glesnes.