Choose Language
Toggling to another language will take you to the matching page or nearest matching page within that selection.
Search

En fottur som berører sinnet

Barnevandrerstien .
Photo: Gjermund Glesnes
Barnevandrerstien .
Photo: Gjermund Glesnes

Langs Barnevandrerstien blander naturopplevelsene seg med store følelser – og gjerne en klump i halsen når du tenker på historien bak ruta.

barn og voksne på tur i skogen

barn i skogen

Skilt langs barnevandrerstien .
Photo: Gjermund Glesnes
Skilt langs barnevandrerstien .
Photo: Gjermund Glesnes

– Vi trenger en stokk!

Emma (10) og Linnea (9) løper nedover stien på jakt etter passende greiner. Sammen med mødrene Camilla Kvås og Melissa Rødland og Linneas lillebror Benjamin (7) har de dratt opp i kleiva vest for Konsmo for å sjekke ut Barnevandrerstien.

Det vil si: en bit av den. Barnevandrerstien er nemlig en ekte langdistanserute, på hele 136 kilometer fordelt på sju etapper. På veien fra Kvinesdal til Grimstad gir den vandrerne en slags «best of» Indre Agder, opp bratte kleiver fra daler til heier, gjennom skoger og bølgende englandskaper, forbi idylliske vann og enslige gårder.

Ett sted, i bergsida barna kløyv ned til Konsmo, er en trestige satt opp for å gjøre turen trygg. Og en alternativ, mindre bratt rute er merket lenger sør.

jente i stige

Samtidig er den populære turløypa noe langt mer enn bare en tur. Den er selve symbolet på et av de mørkeste kapitlene i boka om norsk fattigdom i årene før kunstgjødsel, smelteverk og nordsjøolje.

hule

Emma Kvås går Barnevandrerstien sammen med moren Camilla og veninnen Melissa Rødland med barna Linnea og Benjamin.

Emma Kvås .
Photo: Gjermund Glesnes
Emma Kvås .
Photo: Gjermund Glesnes

Barnevandrerne

Norge var et fattig land på 1800-tallet. Og få steder var fattigdommen dypere enn i de indre bygder på det vestre Sørlandet. Her var dalene trange og bratte, jorda var skrinn, og åkerlappene få og små.

Da befolkningen økte utover 1800-tallet, ble de allerede beskjedne gårdene delt opp, slik at alle barna skulle få et jordstykke.

gammel brakke i skogen

Husmannsstua i Konsmoparken er flyttet fra en av husmannsplassene i området. I dag tilbyr den enkel overnatting mellom etappe 2 og 3.

Til slutt var de for små til å brødfø ungeflokkene. Derfor ble barna sendt på arbeid på «Austlandet» – det vil si de rikere jordbruksbygdene øst for Kristiansand – fra tidlig om våren til sent på høsten. De minste barna var gjerne 9–10 år gamle, men det fortelles om dem som ikke var mer enn 7 da de reiste for å jobbe med fjøsstell, matlaging, slåttonn, snekring og gjeting.

De brukte tre dager på turen, den siste dagen hadde de gjerne spist opp nista de fikk med. Og de gikk dit til fots, helst i følge for å finne veien, gjennom skoger hvor både bjørn og ulver streifet.

ulv

Ulv i Barnevandrersenteret

– Her på Konsmo sies det at man brukte både mose, halm og bark i barkebrødene – selv på gårdene. Husmannsplassene her var enda fattigere. Når ungene reiste av gårde på arbeid, fikk familiene i hvert fall én munn mindre å mette, forklarer Jorunn Birkeland.

 

gammel dame

Jorunn Birkeland har mange historier å fortelle om Barnevandrerstien.

En statue utenfor Barnevandrersenteret.

Statue utenfor Barnevandrersenteret .
Photo: Gjermund Glesnes
Statue utenfor Barnevandrersenteret .
Photo: Gjermund Glesnes

Familien Ågedal på Barnevandrersenteret.

familie på museum

plakat

Familien Ågedal - Lie på Barnevandrersenteret, Konsmo i Lyngdal .
Photo: Gjermund Glesnes / Visit Sørlandet
Familien Ågedal - Lie på Barnevandrersenteret, Konsmo i Lyngdal .
Photo: Gjermund Glesnes / Visit Sørlandet

Til Austlandet uten sko

Selv er hun naturligvis for ung til å ha opplevd barnevandringene – de tok slutt rundt 1910 da utvandringen til Amerika løste den verste smalhansen.

Men historiene om fattigdommen, de har hun hørt mange av.

– Moren min gikk alltid i tresko til kirken. Først ved Kvåsfossen skiftet hun til ordentlige sko. Slik unngikk hun å slite på sålene, sier hun, og gir dermed en forklaring på hvorfor barnevandrerne alltid gikk barbeint eller i tresko.

– Det fortelles at en av guttene fra Konsmo tok på seg finskoene da han skulle gå ned Markens i Kristiansand. Han syntes ikke han kunne gå barbeint der. Da han tok av seg skoene igjen utenfor byen, var de fulle av blod. De var jo altfor små, forteller hun.

Nær Konsmo kirke står «Skosteinen», det faste stedet hvor menigheten tok på seg ordentlige sko før gudstjenesten

Konsmo kirke .
Photo: Gjermund Glesnes
Konsmo kirke .
Photo: Gjermund Glesnes

Inger Løwø Syvertsen gikk hele strekningen i sommer.

dame i skogen

Inger Løwø Syvertsen .
Photo: Gjermund Glesnes
Inger Løwø Syvertsen .
Photo: Gjermund Glesnes

Et lite museum om vandrerne

Selv om barnevandrerne kom fra mange grender, er Konsmo på mange måter sentrum for barnevandrerstien. Her ligger Hudehola hvor barna fra bygdene vestenfor sov den første natta av vandringen, og her er Konsmo kirke hvor de samlet seg neste morgen for å gå i følge videre.

hule

Herfra kom også Gabriel Øidne, historikeren som samlet inn fortellingene til barnearbeidsmigrantene. Og her ligger Barnevandrersenteret, hvor du kan lese historien til fem av disse barna.

Det er hjerteskjærende lesning, om barnetårer og hvordan de tråkket i kuruker for å varme frosne føtter.

hus i skogen

Barnevandrersenteret nær Naglestad.

Enda sterkere blir opplevelsen når du selv vandrer langs de samme stiene som barna fulgte. Da får du ikke bare fuglesang og klukkende bekker, duften av skog og engblomster, og vide utsyn over heier og daler. Underveis kan du også lese om barna som en gang bodde og vandret langs ruta.

– En fantastisk tur

Barnevandrerstien ble merket og tilrettelagt i 2010, samme år som filmen «Yohan Barnevandreren» skapte økt interesse for fenomenet.

Siden har Barnevandrerstien vært en populær rute. Mange går enkeltetapper som dagstur, men noen går alle de over 13 milene sammenhengende.

Inger Løwø Syvertsen brukte syv dager da hun gikk turen i sommer, delvis alene og delvis sammen med foreldrene.

– Det var en fantastisk tur, med fint vær og mange flotte steder underveis, sier hun og legger til at infoskiltene underveis gjorde opplevelsen enda sterkere.

– Det er helt utrolig å tenke på at små barn har gått så langt. Vi hadde jo gode sko, gode ryggsekker, og nok mat og drikke. Barnevandrerne gikk barbeinte, med for lite medbragt niste i en skreppe, skildrer hun.

Se kart og turbeskrivelse av de ulike etappene her.

Tekst og foto: Gjermund Glesnes.

Husmannsstua tilbyr enkel overnatting.

gammel brakke i skogen

Linnea og Benjamin Rødland inne i Husmannsstua.

to barn i brakke

Husmansstua .
Photo: Gjermund Glesnes
Husmansstua .
Photo: Gjermund Glesnes

Les mer om hva du kan gjøre i Lyngdal

Skogsvann .
Photo: Gjermund Glesnes
Skogsvann .
Photo: Gjermund Glesnes
Your Recently Viewed Pages

Tilbake til toppen